Robbin Williams er død. Mange har kjære minner om den elskede og fleksible komikeren og skuespilleren som sjokket verden rundt etter han begikk selvmord. Det er sårt for mange, og temaet som går igjen i media er ny-funnet interesse rundt selvmord.

Etter å ha ramlet over ett innlegg av Lodo Rinzler, http://www.huffingtonpost.com/lodro-rinzler/meditation-isnt-enough-a-_b_5672580.html, en bestselgende forfatter av buddhistisk litteratur (The Buddha Walks into a Bar og The Buddha Walks into the Office) så hiver jeg meg på. Ikke fordi Robbin Williams er død. Men fordi mentale problemer er ett problem for mange i hverdagen.

Mental helse er tabu i mange samfunn. Det virker som at det å diskutere hva som foregår inne i hodet til noen er både vanskelig og skummelt. Det er frykt for stigmatisering, diskriminering eller at andre kommer til dømme deg. Det er vanskelig og forstå hvorfor noen er suicidale, men i virkeligheten er det mange som sliter med depresjon og angst. At man bekymrer seg for framtiden eller ønsker å ta sitt eget liv er en del av hverdagen, selv om graden av depresjon variere fra person til person, og fra dag til dag. Det er ikke ukjent at folk har sine “blå mandager”?!

Det er nettopp derfor det er viktig at mental helse, og tanker generelt ikke bør betraktes av tenkeren som en individuell og egen ting. Det er noe som kan deles, og ikke minst forstås av andre. Veldig ofte så er man ikke alene, og vi sliter alle med de samme demoene. Ikke vær redd for å være å først og fremst være ærlig med deg selv, deretter med de som står deg nærmest. Som Rinzler skriver: “Buddhists can’t just take everything to the meditation cushion and hope it will work out. When things get tough, as in to the point that you can’t imagine getting out of bed in the morning tough, you need help. And there should be no shame in seeking it.”

Rinzler er ærlig med leseren og forteller om sine egne erfaringer med depresjon og selvmordstanker. Han beskriver hvordan verden plutselig falt sammen under han etter en rekke hendelser skapte kaos i hverdagen og alt det som virket naturlig forsvant. Tematikken i artikkelen retter seg likevel mot et viktig buddhistisk tema, nemlig meditasjon.

Rinzler gjør oss klar over et av de viktigste prinsippene i buddhistisk praksis; meditasjon er et middel, ikke et mål. Det hjelper ikke å bare sitte og håpe at tanker og følelser forsvinner av seg selv. Skal man først være ærlig så tror jeg mange sliter med forskjellige depressive tanker.

Jeg vet at jeg har hatt mine byrder, på mange plan. Det har vært bekymring om framtiden, økonomi, karrière og det verste; forhold. Jeg kjenner meg igjen i Rinzler sin artikkel, hvor han deler at i en slik overgang mister man alt og føler seg utenfor seg selv. Før mitt brudd med min tidligere kjæreste hadde jeg det ikke bra. Det var lite meditasjon, dårlig med jobb og jeg var ikke lenger aktiv i mine vanlige aktiviteter. Jeg våknet vær dag med angst i hele kroppen og hadde ingen vilje til å utføre noe nyttig. Heller delte jeg ikke dette med andre, og hvis jeg først gjorde det var det ikke helthjertelig. En ting meditasjon kan bidra med i situasjoner som dette er å framheve hva som egentlig er årsaken til problemet, nemlig ved å først fjerne overflødige tanker, for deretter kontemplere på hvilke tanker som blir igjen til slutt. Med et klart sinn vil man kunne spørre seg selv og analysere hvor bekymringen egentlig kommer fra, uten utenforstående forstyrrelser og tanker. Men da må man være ærlig og anerkjenne det som er. Meditasjonen kurerer ikke depresjonen, men den kan vise deg kilden. Når du vet hva problemet egentlig er, må du handle. Det er ikke enkelt, men man er ikke alene og det er lov å spørre andre om hjelp.

Du er ikke den første eller siste som har opplevd depresjon eller angst, ei vil du være den siste.

Songgwangsa – tempelet og klostersamfunnet Chinul grunnla og en av De Tre Juveler innen Koreansk buddhisme

I asia er det en buddhistisk tradisjon som er lite kjent, mye på grunn av den mer kjente japanske Zen samt dens forløper, nemlig kinesiske Chan, som begge har fått mer innflytelse og berømthet i Vesten. Det jeg snakker om er “selvfølgelig” koreansk buddhisme som går under navnet Seon (uttales Sånn), og kom trolig til den Koreanske halvøya rundt 372 e.v.t (det kan være indikasjoner på at det allerede hadde vært Maitreya kulter noen tiår før). Korea var nemlig delt opp i tre kongedømmer; Paekche, Silla og Koguryo. Dette varte helt fram til Silla la de to andre kongedømmene under seg, og etablerte det Forente Silla Dynastiet i 668. Silla dynastiet støttet buddhismen, og bidra mye til at det vokste fram en sterk buddhistisk kultur på halvøya. Dette førte til en sterk vekst i litteratur, munkesamfunn, templer.

Flere store munker ble til under denne perioden, som for eksempel Ŭisang (625–702), som studerte under den andre Patriarken til Hua-yen skolen, Zhiyan (Chi-yen)  (602–668 og etablerte skolen (Hwaŏm  på Koreansk) i Korea. Denne skolen hadde sine uenigheter med Chan skolen i Kina, som for eksempel på hva og hvordan “sudden enlighenment” fungerte, men etter hvert ble Hua-yen (Hwaŏm) fullstendig assimilert inn i Chan. Dette er mye på grunn av den kjente og eminente munken Tsung-mi (780–841), som hadde stor innflytelse på både kinesisk Chan og senere koreanske munker som Chinul. Ŭisang levde på samme tid som en annen veldig viktig koreansk monk som het Wŏnhyo (617-678), som mange mener er den mest innflytelsesrike koreanske munken som har levd. Wŏnhyo introduserte for eksempel Rene Lands nøkkelprinsipp yeombul, som betyr oppmerksomhet på Buddha, og praktiseres ved å repetere navnet på Amitābha Buddha. Han skal ha vært den første som systematiserte buddhismen i Korea og gjorde den tilgjengelig for både munker og lekfolk. Wŏnhyo hadde stor innflytelse på mange store munker i sin samtid, som Fa-tsang (643-712) den tredje Patriarken av Hua-yen, Chiang-Liang (738-839) som sees på som den fjerde Patriarken av Hua-yen, japanske Gyonen fra Rene Land Buddhismen og Joto fra Faziang skolen. Wŏnhyo er kjent for sine u-tradisjonelle metoder, som dans og sang i gatene, men dette har blitt tolket som upaya (berikende midler, handlinger som tjener andre i nå Nirvana). Wŏnhyo hadde en veldig synkretisk framstilling av buddhismen, som går igjen i koreansk Seon buddhisme senere.

– Chinul
Bilde fra: https://www.flickr.com/photos/albill/4974301729/in/photostream/

Under Koryŏ dynastiet (937-1392) fikk buddhismen sitt inntog i politikken og ble den offisielle statsreligion. Dette førte til at munker fikk høy status, og tjente både kongen som rådgivere og fikk posisjoner som offisielle statlige ansatte. Dette ledet den koreanske buddhismen ned en mørk skjebne, hvor prestisje, penger og makt ble en større og viktigere del av praksisen. Templer kunne romme alt ifra penger, alkohol og annet som makt bringer mer seg. Meditasjon og ritualer ble i denne perioden dokumentert som en tjeneste gjort for nasjonens sikkerhet, og et fåtall av koreanere som ordinerte seg gjorde dette ut av religiøse grunner. Det var flere reaksjoner innenfor klostersamfunnet blant munker. En av de største skikkelsene som ønsket og bringe orden til buddhismen var Chinul (1158-1210).

Bojo Chinul, eller bare Chinul/Jinul, ble født inn i en fattig familie som bodde i Kaesong, Koryŏ dynasties hovedstad. Han ble ordinert da han var syv år, etter faren hans Chŏng Kwangu hadde lovet å gi han til munkeordenen hvis han ble frisk fra en sykdom, og han tok foreskriftene da han var femten. Det var da han fikk det buddhistiske navnet Chinul, men kalte seg selv Moguja senere (Oksegjeteren)

– Songgwangsa sett fra fjellsiden
malt, bilde tatt fra Songgwangsa

Chinul er akkreditert med å gjeninnføre biter av Hwaŏm skolen, men er kanskje best kjent for å samle The Nine Mountain Schools, som skapte mye uro og lite konformitet i koreansk buddhisme, samt grunnlegge Chogye ordenen som er den dominerende skolen i Koreansk Seon buddhisme. Han prøvde også å forene den skolastiske skolen med Chan/ Seon, med diskutabelt hell. Chinul var en flittig student av de skolastiske tekstene, men mente at kultivering av meditasjon var like viktig. Dette var en av de store debattene på tiden, hvor Seon slet med å finne sin karakter mellom det skolastiske og det praktiske. Chinul jobbet hard med å forene disse aspektene, og fikk mye medgang i sine senere år, hvor han oppnådde både status som Nasjonal Mester (med tilnavnet Puril Pojo) gitt av kongen og den mest populære Seon mesteren i sanghaen. Chinul hadde tre forskjellige opplysningserfaringer, og den siste var mens han leste Records of Ta-hui som handler om hwadu praksis. Det trengs ikke å nevnes at Chinul ble veldig påvirket av Ta-hui Tsung-kao (1089-1163) og hans bok Records of Ta-hui, hvor hwadu praksis er hovedfokuset. Dette preget Chinuls siste periode før hans død.

Chinul var den første i Korea som innførte hwadu, og dette er i dag den mest sentrale delen av koreansk meditasjonspraksis i Seon. Dette praktiseres i alle koreanske templer, og brukes av alle mestere for elever på alle nivåer. Hwadu betyr ordets hode (eng. head of speech), og skal hovedsakelig bryte ned sinnets illusjon og dualistiske natur. Slik kan hwadu praksisen betegnes som en snarvei, fordi den skal eksponere sinnets originale natur. Hwadu er opprinnelig fra Chan tradisjonen i Kina, og ble popularisert gjennom Ta-hui: praksisen ble hovedsaklig overført mellom lærer og elev. Denne offentlige diskursen skulle vise hvor langt eleven hadde kommet i sin praksis, og eventuelt om han var opplyst. Kong`an (jap. Koan) betyr offentlige journaler eller offentlige diskusjoner (eng. public case records). Det finnes mange kong`aner nedskrevet, hvor et eksempel er Blue Cliff Records fra 1125 som ble samlet og komponert av Chan mesteren Yuanwu Keqin.

Dette er en innledende artikkel til koreansk hwadu praksis, samt fungerende innledning til moderne koreansk buddhisme.

Dette er ikke en kommentar på rasisme, like mye som det er en bemerkning på det å ta uvanlige valg som nordmann.

Jeg, som norsk buddhist, har ikke opplevd hatefulle kommentarer, ei har jeg opplevd vold som svar på min trosretning. I Norge opplever man stort sett respekt, toleranse og nysgjerrighet for sitt livssyn.Det som likevel er bemerkelsesverdig er at man som person vet at andre dømmer deg. Det som praktiseres, utøves og fullføres kan til stor grad vekke urolighet hos folk.

Mange synest det er spennende, og individer på ett generelt nivå godtar det meste, men det er ikke der problemet ligger. Det jeg retter meg mot her er det norske samfunn som en helhet.

Det er en norm som dikterer folk til sette spørsmål og dømme i stillhet. Å meditere stille på en buss, eller praktisere gå-meditasjon i en park er fremmed for folk. De spør seg selv hva personen driver med, og diskuterer det blant sine egne. Tendensen heller fort mot smålig prat eller kjappe kommentarer. Dette er ofte ikke ondsinnet, men heller en reaksjon som er forventet hos din felles nordmann. En dårlig vane, ikke til stede hos alle, men generelt tilstedeværende.

I Sør-Korea og andre land jeg har bodd (England og Tanzania) opplever jeg ikke den samme vanen. Det kan hende dette bunner ut i at jeg ikke var født og oppvokst der, men tonen var allikevel en helt annen. Dette fenomenet, som kanskje kan gå under Janteloven, er noe som hemmer det norske samfunn. Vi passer på våre egne, som vi kjenner og er trygge på, men alt utenfor den komfortable sirkel blir uglesett. Igjen er dette mer en forsvarsmekanisme enn noe annet, men det skaper en norm i samfunnet som fort tilter mot en stille rasisme og fremmedhat.

Desto mer vi eksponeres for uvanlige og fremmede erfaringer, desto mer åpner man opp. Til slutt er ingenting uvanlig, bare annerledes. I land hvor buddhismen er en tradisjon er det å meditere ikke en fremmed eller uvanlig praksis. I flere asiatiske land finner man mennesker som mediterer i parker, ved gangstier og lignende. Samfunnet har akseptert at dette er en praksis. For mennesker av alle livssyn og legning sin skyld så håper jeg inderlig at en dag så vil praksis ikke være fremmed for noen. At alle kan utøve hvor de vil, uten at dette skaper en negativ tendens blandt deres egen rase.

Åpen, fordomsfri og imøtekommende er den som lever lykkelig og fri til sinns.
Lukket, fordomsfull og avstøtende er den som lever ulykkelig og bundet til sinn.

Ett gjenngående tema i buddhistisk meditasjon er at alt er betinget (“conditioned”).Grunnen til at f.eks tanker oppstår er betinget i en forestående kondisjon.
Enklere forklart; tanker eksisterer fordi vi har opplevd noe tidligere.
Vi erfarer masse hver dag. Disse inntrykkene blir filtrert av sinnet vårt.

Du kan si at menneskesinnet er særdeles selektivt. Hvis ikke ville det vært veldig vanskelig å eksistere i hverdagen, nettopp fordi vi hadde for mange sanseinntrykk og ta oss av. Alle de luktene, lydene, smakene og følelsene man tar innover seg bare i løpet av ett par timer er overbærende. Derfor er sinnet selektivt.

På samme måte oppstår tankene våre betinget ut ifra hva vi har opplevd i løpet av dagene som går. Ulempen med dette er at mange ikke er klare over sine egne tanker, hvor de kommer fra eller hvorfor det er slik. Dette har en tendens til å kunne skape uro, angst, stress og andre symptomer som plager i hverdagen.

Min egen erfaring går tilbake til det punktet at hver eneste tanke er basert på noe.
De oppstår ikke ubetinget, men viser tidlig sitt utgangspunkt. Bedre kjent er kanskje  ideen om “cause and action” eller årsak og virkning. Alle handlinger har konsekvenser. Tanker i seg selv virker som en handling. Du initierer prosesessen ved å ubevist følge en tankestrøm. Du “tenker”.

Problemet er ofte at man lar tankene gå på auto-pilot, i motsetning til det å faktisk innse at de er tomme. I dette tilfellet kan vi nevne alt i fra bekymringer om morgendagen til noe du har lyst å kjøpe. Her er nøkkelordene bekymring og lyst. Ved å oppdage utgangspunktet til sin egne tanker blir man med en gang mer bevisst. På denne måten, ved å skape oppmerksomhet rundt sine egne tanker, starter man en prosess som til slutt kan  ende alle tanker. Dette betyr ikke at du aldri kommer til å tenke igjen, men heller at du kommer til å være oppmerksom slik at du ikke blir tatt på senga av dine egne tanker. Etter hvert, med oppmerksomhet, slipper du tankebryet og er igjen din egen herre over sinnet ditt.

Du trenger ikke engang å tenke på kontroll, du har innsett at alle tanker er overfladiske, og tjener ikke noe mål. Det som trengs å bli tenkt på gjøres unna innenfor den tidsrammen som trengs. De andre tankene som kan oppstå er man oppmerksomme på og derfor tatt opp til lys. De slipper ikke unna inn i underbevistheten din og ødelegger konsentrasjon ol. Tjener de ikke noe mål slippes de taket på og forsvinner.

Ett viktig poeng er å innse at kontroll er ikke hva som blir nevnt her.
Alle fenomener er betinger og ergo tomme. De har ingen egen natur og blir skapt i sinnet vårt hvor vi pålegger dem en viss verdi. Frykten og vanen vi har med å henge oss opp i tankene styrer oss til å fortsette å tenke. Faren ligger da i at kontroll over sinnet er metoden for å tvinge vekk tankene. Dette skaper heller en motsatt virkning. Tankene blir tvunget vekk med makt, i motsetning til at du har naturlig lært deg å gi slipp. Dette er to helt forskjellige metoder, og det er viktig å notere seg.Dette er en metode som trenger lang tid på å modne og er en meditasjons metode brukt av alle buddhister.

Det er ett element som er lett å se i hverdagen og som trenger litt belysning i en tekst som denne. Det jeg snakker om er å dømme. Vi skiller nesten alltid mellom godt/ondt, behagelig/ubehagelig, riktig/galt også videre. Dette er kvaliteter som vi handler ut ifra hver dag. Det er også noe vi tenker over ubevist og som kan til stor grad føre til store plager. Det er naturlig å dømme andre på gata eller mislike en viss type musikk. Alle gjør det. Allikevel så er dette kvaliteter som ikke ligger naturlig til sinns. Fordommer er ikke noe vi er født med. Dette er utfallet av kultur, tradisjoner og egne erfaringer. Det er lett å henge seg opp i hva man liker eller ikke liker. Like lett er det å dømme at man ikke liker noe før man har opplevd det selv.

Den koreanske munken Chinul fra 1200-tallet la vekt på “dont-know mind“. Dette er enkelt å greit ett sinn som ikke dømmer. Det ligger til ro, uten tanker eller meninger om noe eller noen før man har møtt eller opplevd fenomenet selv. Etter møtet er sinnet fortsatt i ro, og vil automatisk ha gitt slipp på alt av tanker og meninger om situasjonen. Det er igjen lagt til ro, klart til å møte neste opplevelse fordomsfri. Dette er praksisen av “don-know mind” og passer godt som en forklaring på hviklet frukter meditasjon kan bære.

Dette er en kommentar til ettertanke, og gir bare en kjapp oversikt over hva fenomener gjør med oss i hverdagen  og hvordan de kan takles. Det er en enkel konklusjon basert på en tidlang observasjon av at alt som oppstår forvitrer og ingenting varer evig. Fenomener er tomme og i bunn og grunn verdiløse.

I dag finnes det mange buddhister over hele verden. Bare i Norge er det rundt tretti tusen. Mange av disse er nye landsmenn som kommer fra rike buddhistiske tradisjoner. Dette inkluderer Vietnam, Thailand og Kina, bare for å nevne noen.
Praktiserende som kommer fra ett land hvor buddhismen allerede er en etablert religiøs tradisjon følger ofte den retningen innen buddhismen som allerede er dominerende. I Thailand har vi Theravada, i Vietnam praktiserer de Mahayana og det samme gjør de i Kina. Men hva med oss i Norge og andre land der buddhismen ikke er en integrert religion?

Jeg har selv vært søkende når det kommer til hvilken tradisjon man skal følge. I Norge finner man mange organisasjoner og grupper som dekker nesten alle de levende skolene i buddhismen. Jeg besøkte flere grupper og fikk henvist masse bøker i min tidlige buddhisme. Jeg har møtt mange mennesker som har vidt forskjellig syn på både praksis og filosofi.

Det som er interessant er at veldig ofte faller folks overbevisning til den skolen som tilhører det landet eller de personene som introduserte de for buddhismen. Dette er ikke alltid tilfelle, men veldig ofte. Hvis man kom over buddhismen ved å lese, så
er det ofte en tekst eller en forfatter som fører vei. Man finner ofte grupper som tilhører det du allerede har oppdaget, og hvis de gir ett godt inntrykk, følger man dem videre.

Dette er selvfølgelig veldig forenklet. Noen følger ingen spesiell skole eller gruppe. Noen velger distansere seg fra konseptet om tilhørighet. De fokuserer mer på meditasjon eller bare konseptet buddhismen bygger på- noen prøver også å forene buddhismen med andre religioner eller filosofier.

Jeg har selv vandret fra Theravada tradisjonen til Mahayana og tilbake igjen. Det kan være en morsom reise, som gir innblikk i hvor forskjellige, men og hvor lik de forskjellige skolene i buddhismen er. Man og stå i skade av å dømme eller skille for mye mellom de forskjellige retningene, hvor det bør heller sees på som ulike måter å praktisere samme religion. Folk er forskjellig og derfor trenger de ulike metoder for å nå målet. Å låse seg selv vekk i fra en tradisjon fjerner også tilbudet og ressursene den skolen har å tilby.

Jeg har stått der og tenkt at min måte å praktisere på er bedre enn din måte å praktisere på. Dette er like usunt som å dømme den vanlige mannen på gata for å gå med klær du ikke liker, eller ytre misnøye med utseende til noen. Ikke bare påvirker du personene involvert, men du skader deg selv ved å være trangsynt og fordømmende. Dette gjelder ikke bare i buddhismen, og er like skadelig i andre religioner eller livssyn/ holdninger.

Det er ett rikt mangfold der ute. Les mer bøker og snakke med flere mennesker. Gå utenfor din komfortsone. Da kan du til slutt finne det som passer deg best for å avansere videre. Spesielt når du sitter er dette viktig. Kanskje viktigst av alt.